Inntrykk fra en tid på m/s Høyanger i Interocean Line

Av Henrik A. Eddie

Høyanger ble på midten av 1960 åra såkalt "prøveskip", som et av flere norske skip. Hensikten var å få ned driftsutgiftene ved å redusere besetningene. Som kompensasjon skulle mer av vedlikeholdet utføres på verksted og mer moderne utstyr kjøpes om bord for enklere vedlikehold. Som kjent ble dette starten på det som skulle bli den store "rasjonaliseringen" av norske skip.

Høyanger var nok i særstilling med tanke på drift og vedlikehold samt miljø. Dette hadde å gjøre med at trivselsfaktoren var høy, mao ledelse/styring av skipets drift ble ivaretatt på en god måte av i første rekke kaptein Olaf Nesheim og overstyrmann Rolf Kruger. Det var ukentlige møter med de nevnte samt Chief og Arbeidsleder, hvor arbeidsoppgavene ble systematisert og nedskrevet for utførelse - og for gjennomgang på neste møte. En ordning som fungerte bra.

Skipets tømmermann Færevaag, fra Tysnes - hadde vært med fra overtagelse av skipet i mars 1959 i Amsterdam. Han hadde rimelig nok en del historier fra årene om bord, fra daglige hendelser som større - og de mer personlige. Best husket han tiden med kaptein Frode Bjørn Hansen - som hadde ført tilsyn med bygging og vært fører de første årene etterpå. Han ble "flaggskipper" å regne i linjefarten. En hendelse i Panama Kanalen var alltid god å fortelle for nye om som kom om bord og lød slik: Under manøvrering inn i en sluse kom Høyanger bort i sluseveggen og fikk et "skrubbsår" på skutesida. Dette likte ikke "Froden" og båsen fikk beskjed om å henge ut stilling og leider ved såret. Så ble losen gitt ordre om å gå ned på stillingen for å se hva han hadde gjort seg skyldig i! Ellers hadde Færevaag et sterkt minne fra jomfruturen mellom Amsterdam og Bremen. Det var ingen last og lite ballast om bord og et ruskevær forårsaket voldsom rulling, noe som satte skip og besetning på en virkelig prøve. Alle pustet lettet ut når skipet var langs kai og mantelkrokene fast i jernbaneskinna ytterst på kaikanten. Tømmermann fikk da jobben med å støpe inn jern i rennesteinene for å bedre stabiliteten. En kuriositet fra denne tiden var at skorsteinslysene alltid var tent også i sjøen.

Høyanger var ikke bare prøveskip - et prosjekt med "ferdigmat" skulle utprøves. Det kom frosset fra et firma i Sveits og kokkens ulykkelige blikk over denne form for servering huskes godt. Etter en måned med maten som ofte så ut som "kakestykker" uansett hva det inneholdt ble det holdt allmøte og da sa Nesheim at han regnet han hadde alle med seg når han sendte melding hjem at slikt ville vi ikke ha noe mer av. Det ble det heller ikke. Interocean Line hadde i mange år biler som hovedlast fra London til hovedsakelig San Francisco. Disse ble lastet på en skitten kullkai ved Dagenham ute i Themsen. Ved et anløp våren 1966 ble det til vår store overraskelse gjort rent på kaia - og grunnen var: Vi skulle laste Ford Cortina nr. 1 million for eksport og dette ble behørig filmet av BBC TV.

Interocean Line slet med økonomien og forhandlinger med rederiet Compagnie Generale Transatlantique (French Line) om samarbeid i 1966 gav ikke resultater. Dette førte derimot til at rederiet Fred. Olsen ble kontaktet for et samarbeid med deres Pacific Linje. FOIL ble en virkelighet og Høyanger lastet i dette samarbeidet den første last epler (kjølelast) i Portland Oregon 1 .oktober 1966. Eplene var å få kjøpt før jul i Bergen. Dette ble skipets første anløp av byen noensinne - og noen flere ble det kanskje før linjen ble nedlagt høsten 1970.